Kommentar (fra forsiden) |
Helsingforsavtalen utfordres fra to kanter. Af John Dale, styremedlem af Fritt Norden-Norge og tidligere medlem av Nordisk Råd. Altingsmedlem Kolbrún Halldórsdóttir (Island) ønsker sammen med folketingsmedlem Juliane Henningsen ( fra Grønland) å revidere/modernisere Helsingforsavtalen. Hensikten er formulert i to punkt: Det er på tide å oppdatere avtalen, som jo er grunnlaget for det nordiske samarbeidet.(Jeg antar at dette gjelder formuleringer om utenriks-og forsvarspolitikken som aktuelle samarbeidsområder). De to representantene vil også ha ordninger som ”giver Åland, Grønland og Færøene kompetansen i Nordisk Ministerråd” på områder hvor disse selvstyrte områdene selv har lovkompetansen. Muligens mener Ministerrådet at forslaget om å ajourføre avtalen er overflødig, men ønske om tydeliggjøring av gjeldende praksis bør møtes med velvillighet. Viktigere er det likevel at ministrene forstår poenget om å gi de selvstyrte områdene representasjon i Ministerrådet i saker der de uomtvistelig har hånd om sin egen lovgivning. Harmonisering av lovgivning har vært og er et hovedprosjekt i det nordiske samarbeidet. Ministerrådet må avfinne seg med at de folkevalgte forsamlingene i hvert land sitter med den avgjørende myndighet. Denne demokratiske forankring kan altså i visse tilfeller tilbakeføres til de selvstyrte områdene. Så Halldórsdóttir/Henningsen har utvilsomt stilt et interessant spørsmål til de nordiske ministrene. Prinsippielt forholder de to representantene seg til det faktum at samarbeidet i Norden er mellomstatlig, men med et ønske om at også Færøyene, Åland og Grønland skal kunne opptre som ”stater” i Ministerrådet når lovkompetansen tilsier det. Da må i tilfelle Helsingforsavtalen endres, men uten at det medfører noe systemskifte. Det samme kan ikke sies om utspillet fra Nordisk Råds generalsekretær Jan-Erik Enestam om at Ministerrådet , i alle fall i ”visse” saker, bør gå over til bruk av flertallsavgjørelser, som er en viktig ingrediens i EUs beslutningsprosess. Om dette skjer, vil det nordiske samarbeidet få overnasjonale trekk, og dermed innebære et farvel til den nåværende situasjonen som forutsetter at medlemslandene blir enige om en politikk i tråd med prinsippet om konsensus. Tanken om å gjøre det offisielle nordiske samarbeidet om til et ”mini-EU” kan trolig betraktes som et solo-utspill fra en byråkrat, som altså her uttaler seg på vegne av seg selv. Men hans begrunnelse er likevel prinsippielt interessant, fordi den berører en avgjørende problemstilling: Bør EU, med tanke på beslutningsprosesser, tjene som modell for Norden, eller bør Norden være til inspirasjon for EU, ikke bare sosialt og økonomisk, men også konstitusjonelt ? Jan-Erik Enestam mener det første, mens EU-motstandere/skeptikere, innbefattet Fritt Norden, inntar den andre posisjonen. Argumentet Enestam bruker for å forlate konsensusprinsippet er at det bremsar det nordiske samarbeidet. Flertallsbeslutninger vil være raskere og mer effektive, og her støtter han seg på EUs vedtak i Lisboa i desember 2007. Det høres i første omgang fornuftig ut, men Enestam må nok overvinne betydelige motforestillinger om han skal få tilslutning til sin ”EU-modell”. Vi kan selvsagt ikke se bort fra at kravet om konsensus av og til bremser viktige reformer i det nordiske samarbeidet. For samspillet mellom forskjellige og sammenfallende interesser har en innebygget naturlig bremseeffekt, heldigvis får vi si. Det ville vært katastrofalt ( og helt utenkelig) om for eksempel Nordøk-prosjektet hadde vært påtvunget et av landene ved flertallsvedtak. Enestam kan også ha rett i at det vil være raskere å få til beslutninger ved bruk av voteringer. Men dermed er det ikke opplagt at han har effektivitetsargumentet på sin side. Effektiviteten bør jo helst etterprøves i politikkens gjennomføringsfase. Og da er det neppe en fordel at land påtvinges noe mot sin vilje, en linje som i det lange løp svekker holdbarheten i den felles politikken. Alt dette unngås gjennom en mer sendrektig men de facto mer effektiv prosess som medfører at medlemslandene i samforståelse tilegner seg vedtakene, slik vi i praksis har det i vårt samarbeid i Norden. Men ikke bare hos oss. Det EU har fått til av vellykket samarbeid skyldes utstrakt bruk av konsensus. Derfor er en overgang til flertallsvedtak et meget risikabelt eksperiment som kan vise seg å være ødeleggende. Hvorfor ? Min vurdering er at flertallsavgjørelser er et føderalistisk virkemiddel for å realisere EU som statsdannelse. Slike mekanismer skaper imidlertid ingen forståelse og legitimitet i befolkningene, den øker tvert imot det allerede eksisterende demokratiske underskuddet som er og blir EUs store hodepine. Det er forbausende at Enestam, som er parlamentarikernes tjenstemann, ikke ser dette poenget. Flertallsavgjørelser i Nordisk Ministerråd ville selvfølgelig svekke båndene til de nasjonale parlamentene, og selvsagt til velgerne. Slik praksis er det EU legger seg til i økende grad. Det forklarer hvorfor Norden er et populært og demokratisk legitimt prosjekt, mens EU ikke er det. Mitt råd er at Enestam begraver sine tanker om å avvikle konsensus, men at han med frimodighet argumenterer for at land går lenger i sitt samarbeid på enkelte områder, uten at alle nødvendigvis er med. Det er en form for fleksibilitet både Norden og EU kan ha utbytte av. (24. januar 2008)
Skriftligt spørgsmål om Finlands, Norges og Sveriges afvisning af at modernisere Helsingforsaftalen (stillet af Kolbrún Halldórsdóttir (VG) og Juliane Henningsen (IA)) kan hentes i pdf her Regeringernes svar kan læses her (Henvisning tilføjet 26. februar 2008) Enestam tar även upp konsensusfrågan i en intervju i den senaste upplagan av tidskriften Nordisk tidskrift. (4/07, side 387-391) Fokusering och relevans – två nyckelord för NR-direktören Enestam ...Les mer... |