Innlegg på Frit Nordens Årsmøde 2012 i København







Helsingforsavtalen regulerer det nordiske samarbeidet og traktatfester samarbeidet i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Temaet har vært opp flere ganger på Nordisk Folkeriksdag.

Under folkeriksdagene på Lillehammer i 2003 innledet Dag Seierstad om et mellomstalig eller et overstatlig samarbeid i Norden. Vi har drøftet Helsingforsavtalen og snakket om behovet for en revidering.Vi har møtt på Nordisk Råds sessioner i København, Stockholm og i Oslo, og vi har arrangert seminarer.

På nittitallet opprettet vi et såkalt Alternativ Nordisk Råd - en ngo-er som skulle utfordre det ordinære nordiske rådet. Kanskje bør vi ta dette opp på nytt?

Litt historie:
Norden har mye til felles. Det er mye som binder oss sammen.
Jeg har tro på nordisk samarbeid i en regional verden, men det er viktig at makt er fordelt. I et demokratisk norden er stemmerett ikke nok alene. Eiendom og kapital må også deles, og norden har bedre forutsetninger enn andre til å realisere dette.

Nordisk samarbeid er ikke noe nytt. I følge Snorre møttes de tre kongene av Norge, Sverige og Danmark  i Kungahälla allerede i 1101. Møtet var et fredsmøte.

400 år senere i 1397 ble Kalmarunionen til. Unionen varte i mer enn hundre år. Det var felles konge og utenrikspolitikk, men det var ingen føderasjon. Det var ingen felles stat. Hver av landene hadde sine egne lover. Makten var delt melom de tre riker. Norden var et statsforbund. Untaket var Island, Færøyene, Grønland og Finland som i praksis var rene kolonier.

Senere deles norden i to. Norge ble sterkt svekket av “pesten”. Danmark–Norge og Sverige-Finland slåss og konkurrerer om dominans i flere hundre år.  Napoleonskrigene gav store endringer. Finland erobres av Russland og Norge gis til Sverige.

Norge ble selvstendig i 1905 og Finland ble endelig egen stat i 1917. Island i 1918 og fikk full selvstendighet i 1944. Norden bestod av to gamle og tre unge stater da 1.verdenskrig tok slutt.

I mellomkrigstiden samarbeidet Norden på flere områder, men selvstendighet og graden av samarbeid var konfliktfylt. Selv opprettelsen av Foreningen Norden i 1919 var kontroversielt (spesielt i Norge). Mange var redde for en undergraving av den nye suvereniteten.

Nordisk Råd ble til i 1952 med første session i 1953.  Også da var det motstand. Norge avviste forslaget i 1939, og samtlige borgerlige partier var mot et formalisert samarbeid i 1952. Finland kom med først i 1955.

Helsingforsavtalen:
Helsingforsavtalen ble underskrevet 23. mars 1962 – altså 10 år etter opprettelsen av Nordisk Råd. Først i 1971 fikk vi et ministerråd og med det - et sekretariat for det nordiske samarbeidet. Hvorfor tok det så lang tid?

Helsingforsavtalen er det nordiske samarbeidets «grunnlov» Samarbeidet skjer mellom likeverdige parter, og ingen kan påtvinge et annet land en politikk som ikke er ønsket. Suvereniteten er inntakt.

Likevel er samarbeidet omfattende. Både det formelle og det uformelle samarbeide utgjør et av de mest omfangsrike regionale samarbeid i verden. Samarbeid skjer på alle plan fra nordisk sjakkmesterskap til nordiske statsministermøter.  Kommuner, foreninger, institusjoner, bedrifter, tillitsvalgte, skoleklasser, enkeltpersoner og familier knytter nordiske vennskapsbånd. 

Nordisk samarbeidet er unikt, fordi det har så stor legitimitet. Samarbeidet har en oppslutning i befolkningene på nærmere 80%, og flertallet ønsker mer nordisk samarbeid enn det vi har i dag.

Det mellomstatlige samarbeidet i Norden er etter min mening en stor suksess. Mye er oppnådd. Likevel står samarbeidet lavt i kurs. Hvorfor?

EU stjeler oppmerksomheten - spesielt når EU går godt. Når EU sliter øker oppmerksomheten om Norden. Politikere jobber i dag for mer samarbeid I Norden, men mange vil endre avtalen.

Det er nå jeg mener vi må være påpasselige. Hva slags Norden ønsker vi? Hvordan skal makt fordeles? Hvem skal ta beslutningene og hvilke beslutninger skal tas?

Nordisk Ministerråd gav i 2010 ut årboken “Forbundsstaten Norden” av historiker og Gunnar Wetterberg. Innlegget har fått stor oppmerksomhet og er gjennstand for mye debatt.

Norge har i år formannskapet i Nordisk Ministerråd. I sitt program skriver ministerrådet at nordiske institusjoner må tilpasse seg dagens virkelighet og at Norge ser fram til å bidra i en omstillingsprosess.

Presidiet har gitt Centrum för Norden-studier i Helsinki i oppdrag å legge fram en rapport om: “Så vil vi utvecla det nordiska samarbetet” Rapporten legges fram på nordisk session nå oktober/nov. Det forundrer meg om ikke rapporten støtter opp om Wetterbergs visjoner.

Debatten er allerede i gang. I Norge vedtok Foreningen Norden på sitt landsmøte i juni og arbeide for en nordisk forbundsstat. Dette noe som etter min mening går ut over foreningens vedtekter, og jeg har klaget til foreningens kontrollutvalg.

Det er viktig at Fritt Norden og Folkeriksdagen diskuterer disse spørsmålene. Vi må drøfte hva vi vil med Norden og hva slags samarbeid vi ønsker, og vi må drøfte både form og innhold.

Vi har diskutert Helsingforsavtalen før, og jeg mener det viktigste er å få endret rådets representasjon til å innkludere Grønland, Færøyene, Åland og Sametinget med egne delegasjoner. Nordisk samarbeid må bygges på deltakelse fra alle nasjoner i et likeverdig samarbeid.

Jeg vil oppfordre Fritt Norden foreningene til å ta tak i disse problemstillingene. Kanskje bør vi skrive en motmelding til Wetterbergs bok? Vi kan også stimulere til mer forskning. Det er mye vi ikke vet om samarbeidet i Norden. Kan vi lære av andre?  Kan f.eks. Sveits være en modell for mer samarbeid i Norden?



Læsestof:

Helsingforsaftalen  Samarbejdsoverenskomst mellem Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige

Harald Gustafsson: Nordens historia. En europeisk region under 1200 år. (Studentlitteratur, 1997). 297 s., 368 Skr.

Bogomtale af Lars Hovbakke Sørensen:
Harald Gustafsson, Nordens historia. En europeisk region genom 1200 år, 2007