Den store svensk-norske tele-krigen har satt forholdet mellom de to nabolandene på prøve. Mange næringslivsledere i Norge og Sverige har stått frem med vitnesbyrd om våre ulike forretningskulturer og hvor vanskelig det er å samarbeide.
Forbausende mange av dem har likevel fortsatt samarbeidet med kollegene i nabolandet. Se bare på ledelsen i Telenor og Telia, som fant hverandre igjen etter at første fusjonsforsøk havarerte på grunn av kulturkonflikter.
Næringslivslederne føler seg tvunget av globaliseringen til å vokse ut over landegrensene. Tross alt finner de mange fordeler ved å søke partnere i sitt geografiske nærmiljø. I svært mange bransjer er nå Norden eller Skandinavia i ferd med å bli hjemmemarked.
En av årsakene til at Regjeringen nå vil endre, eller justere, rammevilkårene for banknæringen, er at store finansaktører i våre naboland har et nordisk eller skandinavisk perspektiv. Ikke en gang nei-regjeringen føler at det går an bare å si nei til norsk deltagelse uten at man lanserer et mer eller mindre troverdig alternativ.
Problemet er at Regjeringen i disse dager bare vurderer situasjonen innen bank- og finansnæringen. Den har ikke kapasitet og/eller vilje til å tenke utover enkeltnæringene.
Det er mulig det i dagens situasjon kunne ha vært grobunn for å tenke stort om skandinavisk eller nordisk samarbeid - større enn det har vært gjort på to tiår. Politikerne i alle fem nordiske land snakker jevnlig om det gode samarbeidet, men det er stort sett blitt med ordene etter at planene om en nordisk tollunion (NORDØK) ble stanset i 1971.
Så mye svada har det vært, at det i seg selv trolig hemmer dagens politikere. Man blir lett sett på som naiv dersom man lanserer vidløftige ideer om dyptgripende økonomisk og politisk samarbeid i et fellesskap der det har vært så stort sprik mellom ord og handling.
I nordisk og skandinavisk sammenheng er det i ekstrem grad næringslivslederne som har handlet, mens politikerne har snakket. Dermed ikke sagt noe negativt om politikerne - de har prioritert mer realistiske samarbeidsprosjekter.
Slik situasjonen er blitt, trenger imidlertid ikke politikerne gjøre annet enn å henge seg på den utviklingen som allerede er på gang i næringslivet. Men de må gjøre det på en offensiv måte. De må våge å si at de også vil ha en rolle, og at alle er tjent med at politikere og næringslivsledere går hånd i hånd.
Gjør de det på den rette måten, vil de bli omfavnet av næringslivet. Gjør de det på den gale måten, blir de kalt sovjetlignende planøkonomer.
Det er her Norges oljemilliarder kommer inn. For å bli akseptert i markedsorienterte miljøer, må man bruke næringslivets eget verktøy - nemlig penger. Reguleringer og forsøk på åpenbar politikerstyring må man holde seg langt unna.
Sett at vi brukte halvparten av oljefondet på å kjøpe oss inn i sentral næringsvirksomhet i Sverige, kanskje også Danmark og Finland. Noen steder kunne vi ha kjøpt litt - bare for å få innsikt og negativt flertall. Andre steder kunne vi ha kjøpt alt. På lengre sikt kunne vi finne akseptable grunner til å flytte deler av norsk-eide selskaper til Norge. Noen ville kanskje kalle det et uetisk raid, men de fleste i næringslivet ville forsvare det med kapitalismens logikk.
Denne uken overførte John Fredriksen driften av ni tankskip fra Sverige til Norge etter at han hadde brukt rå pengemakt. Det ble ikke noe særlig oppstyr av det.
En norsk oppkjøpsstrategi ville selvfølgelig være beheftet med masse problemer. Politikerne måtte trolig lage en rekke forskjellige investeringsfond, der de plasserte sentrale fagpersoner og næringslivsfolk. Det ville også være veldig vanskelig å bestemme seg for hvilke næringer man skulle satse på. Det er for eksempel slett ikke gitt at det er viktig for oss å ha en stor norsk-eiet finansnæring.
Den aller største innvendingen er selvfølgelig at det ville innebære en gambling med oljeformuen. Vi kunne risikere å miste milliarder av kroner på dårlige prosjekter.
Flere innvendinger skal ikke nevnes her, fordi hovedpoenget er å få frem at det går an å tenke mye større enn både politikere og næringslivsfolk har gjort til nå.
Så har vel mange den ryggmargs refleks at det bl ir dyrt for oss alle når politikerne tenker stort. Etterkrigshistorien er full av feilslåtte og meget dyre statlige industrisatsinger.
Noen av disse satsingene hadde imidlertid en voldsom symbolkraft. Jernverket i Mo i Rana var aldri noen bedriftsøkonomisk suksess, men det var et klart og tydelig uttrykk for at politikerne ville noe. De brukte store ressurser på et storstilet prosjekt for å skape arbeidsplasser og å gjenoppbygge en landsdel.
Behovet for kraftfulle symboler er ikke blitt mindre i vår tid. Da Thorbjørn Jag land lanserte s itt hus, var det nettop i en desperat erkjennelse av at en komplisert og fragmentert politisk virkelighet burde sammenfattes i ett enkelt grep. Problemet hans var at Det Norske Hus så åpenbart bare var en ny innpakning av gammel politikk.
En visjon om å møte globaliserings-utfordringen med et samordnet skandinavisk eller nordisk eierskap ville vært både ny og dristig. Norske politikere kunne til og med prøve å få sine svenske og danske kolleger til å satse på en krone-union i stedet for en euro-union.
Foreløpig virker det urealistisk, men rammebetingelsene i næringslivet endrer seg stadig raskere, og politikere i alle land famler etter nye samlende grep. Kanskje tar de ballen?
Klip fra Aftenposten. Aslak Bonde er journalist, politisk redaktion.
(Dec. 1999)