Kommentar på www.fritnorden.dk

                            Tromsø 11/8 - 06

En nordisk modell?
Av Ragnar Nilsen, Fritt Norden, Norge

På den nordiske folkeriksdagen på Island ble det debatt om rapporten ”Norden som global vinnerregion”, som er anmeldt  av Leif Kajberg i forrige nummer av ”Fritt Norden”. Rapporten ble også presentert av Jörgen Bengtson under folkeriksdagen på Island. Bengtson var positiv til rapporten , og mente bl.a. at satsing på Norden som global vinnerregion ikke nødvendigvis behøvde å gå på bekostning av andre land og regioner. Kajberg krediterer rapporten for en spennende påpekning av de nordiske lands særpreg, og for ønsket om visjoner for den nordiske utviklinga. Men han er kritisk til den ensidige økonomiske vinklinga i rapporten, og til det utvalget av elitære nordiske kjendiser som den baserer seg på. 

Som Bengtson og Kajberg synes jeg ”Norden som global vinnerregion” er et spennende dokument, som godt og pedagogisk summerer opp noe av den tenkinga og forskinga som foregår etter at det har vist seg at de nordiske land – innenfor og utenfor EU - klarer seg overraskende godt i den globale konkurransen.

Men først og fremst synes jeg at rapporten og de siste års nordiske utvikling bør stimulere til en videre debatt om den nordiske modellen. Og, hvis denne modellen finnes, også til en debatt om hva vi skal bruke denne modellen til. For hvis det finnes en særegen nordisk modell for sosial og økonomisk utvikling, må det være både en nordisk og en videre internasjonal interesse i å prøve å klarlegge hva denne modellen består i. Den er jo åpenbart et alternativ til den globalt rådende markedsliberale modellen. Det kan ikke være sjåvinistisk å mene at en fungerende nordisk modell for samfunnsorganisering og utvikling vil være bedre enn det nå herskende globale alternativet.

Det spennende og nye som en kan trekke ut av nyere forskning og debatt er at det faktisk ser ut til å eksistere en nordisk modell, dvs et mønster eller et opplegg for sosial og økonomisk utvikling som har preget og som preger alle de nordiske land, og som åpenbart gjør det mulig å kontrastere Norden med andre regioner og land. Så vidt jeg vet var den tyske utviklingsforskeren Dieter Senghaas  den første som dokumenterte innholdet i den nordiske utviklingsmodellen i et internasjonalt sammenliknende perspektiv. I det viktige arbeidet arbeidet ”Von Europa lernen”   fra 1982 er hans slutning at de nordiske land har fått til ei rask modernisering og økonomisk utvikling i første halvdel av det forrige hundreåret på grunn av det klare likhetspreget i disse landene. Noen av landene (Dannmark, Norge, Finland) kommer seint i gang med industrialisering. Men de klarer likevel å få til en rask overgang til velstående industrisamfunn fordi den eksportledede veksten blir spredt sosialt og geografisk i disse landene. Dette skaper en generell sterk etterspørselsvekst som sikrer videre industrialisering og utvikling. Kontrasten er land som Portugal eller Romania, som også får til eksportvekst i denne fasen. Her blir imidlertid eksportinntektene værende i en avgrenset enklave hos overklassen som eier eksportindustrien, og ikke ført tilbake til allmen vekstskaping og utvikling i disse landene. Altså : Likheten sikrer utvikling, ulikheten hindrer utvikling.

Stikkord når det gjelder forutsetninger for den sosiale egaliteten i de nordiske landene ser ut til å være: spredt jordfordeling, allmen adgang til viktige naturressurser, utbredte sosiale likhetsverdier, sterke masseorganisasjoner etc.

Paradokset blir da at den sosiale likheten ser ut til å bli oppskrifta for den vellykkede kapitalistiske utviklinga i Norden i overgangen mellom fattige bondesamfunn og utviklede industri- og velferdssamfunn. Likhet, ikke ulikhet, og tilknytta allmen folkelig deltakelse i økonomi og politikk, ble forutsetningen for den nordiske overgangen til moderne industrisamfunn. Den sosiale egaliteten basert på spredt eiendom og ressurstilgang og allmen folkelig deltakelse i politikk og økonomi er på den ene sida et fellestrekk som preger alle de nordiske land og som på den andre sida skiller disse landa fra mange andre land. På dette grunnlaget kan vi snakke om en felles nordisk tradisjon.

Det er dels disse sosiale trekka eller institusjonene som ser ut til å bli viktige for den økonomiske utviklinga vi er inne i nå, slik dette framheves i rapporten ”Norden som global vinnerregion”. Både nordiske og internasjonale analyser peker på Norden som relativt velykket når det gjelder økonomisk utvikling i den mer globalt pregede konkurransesituasjonen vi befinner oss nå. Det skåres høyt når det gjelder økonomisk vekst, inntektsnivå, sysselsetting, innovasjonsevne osv. I arbeidet ”Varieties of Capitalism” fra Hall og medarbeidere framheves høy mobilitet mellom likeartede jobber (”fleksibilitet”) som er basert på at arbeiderne har trygghet i nordiske velferdsordninger og allment høyt utdannings– og kompetansenivå som forutsetninger for den konkurransedyktige nordiske modellen.

I den omtalte rapporten settes det opp åtte såkalte verdier som skal være utbredte for de nordiske land som opinionsdannerne og rapportskriverne mener ligger til grunn for den nordiske modellen : Likhet, tillit, lav maktdistanse, inklusjon, fleksibilitet, respekt for naturen, protestantisk arbeidsetikk og estetikk. Her er det kanskje likt og ulikt. Det er vanskelig å se belegget for at de nordiske folk skal ha mer respekt for naturen enn andre folk. Tyskerne og hollenderne har vel like mye protestantisk arbeidsetikk som oss, og i de norditalienske industrielle distriktene som jeg kjenner er der en arbeidsfleksibilitet og en estetisk sans som klart overgår det jeg har sett i Norge. Men det viktige er at rapporten drøfter disse verdiene og deres utforming i konkrete sammenhenger i de nordiske land, og dermed gir grunnlag for en videre diskusjon av den nordiske profilen. De fire første av disse verdiene kan ses som en videreføring av de tradisjonelle nordiske likhetsverdiene, og er åpenbart riktige som karakteristikker ved arbeidsliv, samvær og demokratiske institusjoner i de nordiske land

Det overordnede er at denne rapporten går inn i en sammenheng der det i økende grad dokumenteres at Norden har et alternativ. Et alternativ til ei utvikling basert på en ensidig global konkurransekapitalisme der det skapes store sosiale ulikheter og store sosiale problemer i kampen for å overleve, slik vi ser både i USA og innen EU. Det fungerende nordiske alternativet – også i en fase preget av hard global konkurranse – er en mer human kapitalistisk modell med større innflytelse i arbeidsliv og samfunnsliv og med mindre sosiale forskjeller. Erkjennelsen av at det finnes en slik fungerende nordisk modell bør føre til en mer kritisk holdning til EUs og USAs globalt rådende modeller med de negative konsekvensene de har; dette er modeller som framstår som enerådende for overgangen til en vellykket kapitalisme, både for Øst-Europa og for Den tredje verden; enten de er forbilleder eller er påtvungne fra organer som WTO og verdensbanken eller gjennom globale konsern som sin praksis. Og endelig: Den nordiske modellen er en sosial  og kulturell konstruksjon som er skapt av de nordiske folkene i deres strev etter det gode liv, enten dette har skjedd gjennom felleskaplige innsats, politikk eller gjennom folks daglige gjensidige tilpasninger til hverandre  Til vår og andres overraskelse viser seg at den nordiske demokratimodellen med flate strukturer og brei deltakelse også gir styrke i en økonomisk og kapitalisk preget global konkurranse. Og dermed står fram som et fungerende alternativ til globale  økonomiske og politiske hierarkier.

Etter min mening er det nå viktigst å bruke innsiktene om nordiske modellen ved å sikre ei allmen positiv samfunnsutvikling i tråd de erfaringene vi i dag kan se, framfor å satse videre på å bli globale vinnere i økonomi. På det økonomiske feltet er vi åpenbart gode nok så det rekker. I alle fall i Norge er velferdssykdommene i ferd med å bli like utbredt som velferdsgodene. Og først og fremst bør hensynet til miljøet og de som er fattigere enn oss også sette grenser for den nordiske veksten. Så debatten om hva som skaper den nordiske modellen bør kombineres med en debatt om hva slags samfunn vi skal ha. 


Ragnar Nilsen er førsteamanuensis ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, Universitetet i Tromsø, Norge.